Hvordan skal jeg agere for å selge en ny støvsuger til familien som allerede har en de er fornøyd med? Hvordan skal jeg kunne overbevise dem om at denne støvsugeren, som er langt dyrere, og langt mere komplisert skal ta plassen den den gamle Volta-en som har fungert trofast gjennom årtier? Er det så vesentlig at denne Kirby-maskinen, legger midd og usynlige ulumskheter på det sorte støvfiltret, også etter at Kirbyen har gjort jobben? Ikke har jeg tatt skade eller blitt vesentlig syk, etter den trofaste Volta-en Kirbyen er større, tyngre, langt mer kostbar, og ligner et romfartøy.
Hvorfor forstår ikke lærerne at det jeg presenterer for dem, vil gagne dem? På sikt! Hvorfor motsetter de seg det nye jeg kommer med? Det er ikke meg som kommer med det heller. Det er rundskriv fra direktoratet. Det er nye forskrifter til opplæringsloven. Det er "Læringsplakaten" og det er de generelle læringsmålene i L06 - Kunnskapsløftet. Hvordan skal jeg som skoleleder selge en vare til mine lærere, som de egentlig ikke vil ha, eller ser nytte-verdien av.
Hva er det med dem? Hva er det med den autonome lærer, som gjør at nye elementer har så vanskelig for å få gjennomslagskraft?
"Bend over, here it comes again" (BOHICA). Joda, de kjenner lusa på gangen. Nå kommer rektor på lærermøtet igjen, med nye krav, eller forslag som han velger å kalle det for, - som han vil at lærerne skal etterleve, og sågar bifalle. Det er nærliggende å tro, ut fra erfaringer at han bare skal få ture frem, selge sin vare, og bli ferdig. Som lærer vil jeg gi rektor av min tid, smile pent, og akseptere. Med tiden går også dette i glemmeboken, som så mye før. Ingen grunn til å hisse seg opp, eller generere så mye støy og motstand til saken. Beste måten er å avvente, avvente og glemme. Det nye forslaget var ikke så viktig likevel, og hadde ikke noe med seg av vesentlig betydning. Alt er ved, og blir ved det gamle, - og trygge.
Alle planlagte endringer starter med en ide. "Noen må ha en ide om at alt ikke er som det burde være, og at ting kunne bli bedre om man endret på noe i organisasjonen. (Jakobsen 2007: Hvordan organisasjoner fungerer). En ide er sjeldent klar og målrettet i utgangspunktet. Det kan være en vag forståelse av at noe bør gjøres. Det er vel urealistisk at en har alle mål klare, og vet hvilken retning en skal ta. Som oftest blir veien til mens en går den, eller som Søren Kirkegård har sagt det: "Livet kan bare forståes baklengs, men det må leves forlengs". (ordtak.no). Tiden er av avgjørende betydning, for presentasjonen av ideen, og hvilken kontekst den presenteres. I organisasjoner som har hatt mange endringer, kan enda en en ny endring oppleves som en belastning.
"Reaksjoner på endring i slike organisasjoner er ofte preget av lojalitet eller passivitet ( for eksempel ved BOHICA - Bend over, here it comes again), sammenlignet med organisasjoner med begrenset endringserfaring" (Stensaker/Meyer AFF/NHH 2010).
En forfatter jeg liker, Dag Ingvar Jakobsen snakker om den individuelle- og gruppemotstand. Den individuelle motstand bunner ofte i frykt. Frykt for tap av goder, tap av maktinnflytelse, større arbeidsbelastning eller frykt for ikke å strekke til. Jakobsen understreker at maktforskyvning og brudd på psykologisk forpliktende fellesskap kan være en viktig kilde til motstand. (Jakobsen, 2007).
Kjell Atle Halvorsen, vår fagleder ved IKT og skoleledelse ved NTNU, møtte klassen bestående av skoleledere og rektorer ved å lovprise bloggen, som ikke bare et pedagogisk verktøy og eksamensgrunnlag, men som et spennende og enestående artifaktum. Som studenter kunne vi la dette være, og heller avlevere en alminnelig refleksjonsoppgave, samt et etterfølgende fagdokument, skrevet i grupper, og i et omfang på 3000 (?) ord.
Konteksten for ideen var at publikum frivillig hadde påmeldt seg, og kanskje sågar betalt en kvart 100.000 for kurset, med et tema som var IKT. Ingen hadde vel forventet at noe skulle skrives, og i hvertfall ikke avleveres med papir og penn. Elektronisk skulle det være, og enda bedre - interaktivt og offentlig. Til offentlighetens skue og forlystelse.
Fallhøyden var stor, og en arme stakkar som aldri har lest eller skrevet en blogg, ble når Kjell Atle Halvorsen i plenum spurte; -"Er det noen her som ikke planlegger å bruke blogg som medium". Å stikke fingeren i været, og dertil påkoste seg alles oppmerksomhet og jakt etter individ med klassiske interesser og "data-evner" for gruppeoppgave, var for mye forlangt. Gruppepresset, og lojaliteten tilsa at det ble blogg. Og her sitter jeg da, og blogger...
Opprettelse av bloggprofil var tidkrevende, faktisk belastende. Innlegg kom på avveie, eller kom ikke på trykk i det hele tatt. (Dette innlegget skrives i et tekstbehandlingsprogram, og vil senere klippes ut, og limes inn i bloggen, etter å ha gjennomgått stavekontroll og språkvask). Kommentarer på andres blogger, og andres kommentarer på egne innlegg, skal sigende ha blitt lagt på feil sted. Bloggingen er sårbar da nett-tilgangen er sårbar, og nettbaserte prøver avhenger av programvare, og tekniske løsninger som duger. Som innledet, "Planlagte endringer starter med en ide...., om at ting kunne bli bedre om man endret på noe i organisasjonen."
Gruppepress, forventninger og ønske om å lære mer om IKT, og at dette faktisk er en eksamensoppgave, er avgjørende for at undertegnede fortsetter denne bloggen. Annet ville være en KRISE. "You can not teach an old dog new tricks!. Nå er det meg som er "doggen",
Jeg er i en selvpålagt læringsprosess, og kanskje enda større endringsprosess. Kotter (?) har pekt på ulike og kritiske suksessfaktorer i åtte skritt som han mener er veien til en vellykket endringsprosess.
1. Noen må skape en kriseforståelse. Det haster. Det blåser nordavind fra alle kanter, - det er farlig det. Vi bygger levegg. Nei vi bygger vindmøller. Strømprisene øker, og vi forventer en skyhøy strømregning. KRISE. Vi bygger vindmøller. Win-Win.
2. Vi må bygge en sterk allianse, og overbevise folk. Joda, foreleseren var overbevisende nok, og gruppen stilltiende samtykket i at alternativet var verre. "-VI går for blogg". Noen hadde brukt dette, med gode erfaringer, og de utvalgte lærebøkene pekte også på gode erfaringer og prosesser.
3.
Visjonen er at IKT skal inn i alle fag, og ikke bare som digitale eller elektroniske skrivemaskiner. Interaktivitet er nøkkelordet. IKT gir motiverte lærere og høyere signifikans av læring hos elever, ved bruk av IKT (Andreassen, Irgens, Skaalvik, 2010:66). Kjell Atle Halvorsen hevder i boken kompetent skoleledelse at "Det har blitt mer motiverende å arbeide som lærer etter at elevene fikk bærbare datamaskiner". Elevenes læring hadde en korrelasjon på hele ,558 - noe som er svært høyt. (tabell 3,3). Videre utviklet elevenes kreativitet seg ved bruk av digitale hjelpemidler (,444).
Som elev vil jeg da gjerne være både konstruktiv og utviklende, samt undervises av en motivert og motiverende lærer.
4. Ønsket om bruk av Blogg, ble tydelig kommunisert, og lærer var aktiv, og gav resolutt respons på elevenes (les: min og våre) blogg-tilstrebelser. Lærer var en god rollemodell.
5. Vi fikk handlingsrom, tid i timen, og rom for deltakelse og samarbeid i utviklingen av bloggen. Lærer og medelever støtte aktivt inn, og fjernet og eller minimerte evt. hindringer for bloggens skapelse.
6. Blogginnlegg fikk resolutte tilbakemeldinger fra lærer og medelever. Kjappe gevinster, og smileys for de minste tilstrebelser. Suksess i tidlig fase.
De neste to punktene jf. Kotter gjenstår å se.
Internaliserer jeg bloggen som en artifakt, også etter denne eksamenen, eller forblir det en erfaring relatert til denne spesifikke oppgave? Anerkjenner og etablerer jeg eksempelvis bloggen som et nyttig redskap, og vil jeg for fremtiden støtte, og kanskje bedre forsøke å selge denne varen til lærerne for deres didaktiske virkemiddel for elevenes læring og vurdering?
Det er videre interessant å lese 'Skoleutvikling og digitale medier' av Erstad m.flere. (2011). Hans kapittel 4 - 'Åpen skole og digitale teknologier', treffer spikeren på hodet.
IKT har blitt introdusert med stor entusiasme og påtrykk fra politisk nivå og med høye forventninger til endring og utvikling. Jf. mål og virksomhet i de store nasjonale utviklingsprosjektene PILOT, PLUTO og lærende nettverk i årene 1999-2009, og krav til digitale ferdigheter i Kunnskapsløftet 2006.
Videre merker jeg meg følgende punkt:
Det er en gjennomgående erfaring fra de mange prosjektene at det tar tid å utvikle gode infrastrukturer for bruk av IKT, og at skoler/myndigheter trenger å tenke langsiktig med hensyn til både kompetanse og løsninger.
Fra tidlig å tenke at det var store nasjonale firmaer som ex. Norsk Data med flere, til nå hvor ex. Windows, Google og SmartBoard, setter standarden og skaper behov og forventinger i skolen, erkjenner jeg i dag, at jeg ikke har fulgt med i timene. Med unntak av de siste årene fulgte vi ved vår skole stadig opp på innkjøpssiden, og ervervet oss en akseptabel maskinpark til elever og lærere. Dernest har det stoppet opp. Vi har per tid ingen IKT-plan, og ingen tydelig intensjon eller visjon for implementering av IKT i alle fag. Mye er lagt opp til den enkelte lærer, og til de enkelte fag. Jeg vil følgende arbeide konkret for hvordan dette kan endres, og internaliseres i skolen jeg arbeider i. Gjennom visjoner og operasjonalisering av mål, og deltakelse i alle ledd ved skoledriften, har jeg en tro på at dette er mulig.
Kravene er satt, målene er det i mindre og tilfeldig grad. Midlene har vi, og om vi ikke har, vil vi skaffe oss dem, både maskinelt og den nødvendige kompetanse. Her må tenkes trinn for trinn.
Det som til enhver tid vil henge over meg er følgende;
Vil elevenes utbytte av undervisningen og opplæringen maksimeres ved bruk av IKT i vår skole?,
En av våre nyere tids filosofer, Machiavelli (1400-tallet), hadde et utgangspunkt om at mennesket er egoistisk og derfor alltid vil krige og være uenig. Machiavelli mente at målet helliger midlet.
Personlig opplever jeg at personlig PC bruk i timene er en tidstyv, men også stjeler oppmerksomhet fra elevene. Dette henter jeg støtte fra, i uttalelser fra den videregående skole. Jeg ser at vi på nåværende stadium, har en uhensiktsmessig infrastruktur og rutine, som problematiserer bruken av PC-parken på skolen, og erkjenner at flere av våre elever er langt dyktigere på IKT-området enn sine lærere. Hvorfor? Vi står ovenfor en generasjon hvor mobile enheter, teknologi og datamaskiner er en integrert del av livet deres. Utfordringer er å anvende leketøyet til et redskap for skolefaglig læring og tilnærming.
I forhold til endring har jeg en ufullstendig tanke. Endring av praksis må ikke medføre merarbeid for meg eller andre, men forbedring. Annet ville vært meningsløst. Dette ønsker jeg å belyse senere i denne bloggen.
